Vinsents Sebbelow Lassen

  Notater:

Wincents Sebbelow, Wincents Lassen Sebbelow, født 10. desember 1770, fødested Tranekær på Langeland, Danmark, død 19. april 1841, dødssted Larvik, Vestfold. Dansk-norsk kjøpmann og politiker. Foreldre: Forpakter, senere gårdeier Jørgen Sebbelov (1731–91) og Catharina Maria Lassen (1742–83). Gift 3.10.1800 i Kristiansand med Justine Margrethe Arctander (22.7.1763–24.2.1826), datter av kjøpmann, infanterikaptein Jost Nielsen Arctander (1708–75) og Margrethe Smyth (1726–1801).

Wincents Sebbelow er blitt sett på som en politisk døgnflue. Hans berømmelse hviler på en eneste sak, en bankplan som rundt 1818 samlet opposisjonen på og utenfor Stortinget om en mer inflatorisk finanspolitikk. Men planen ble ikke tatt til følge, og hans politiske stjerne sluknet.

Sebbelow var danskfødt og endte en kort militær karriere i Danmark med sekondløytnants karakter 1791. To år senere tok han dansk juridisk eksamen og begynte å reise omkring. Han kom til Bergen 1796, og 1800 var han i Kristiansand, der han giftet seg med en av døtrene på storgården Boen og slo seg ned som kjøpmann. Under krigs- og nødsårene lanserte han et program for å øke den hjemlige produksjon, foredling og nydyrking. Han engasjerte seg også i kaperfart, og 1810 oppnådde han tittel av overkrigskommissær. På oppfordringen om å sende inn forslag til ny regjeringsform 1814 svarte han med et fullt grunnlovsutkast med hovedvekt på borgerlige, ikke politiske friheter.

Et falskt rykte om at han var Christian 7s hemmelige sønn (med Støvlett-Kathrine) kan ha stammet fra Sebbelow selv. Han var beryktet for sitt krakilske temperament, og mer enn én gang viklet han seg inn i personfeider. I Kristiansand ble han dømt for slagsmål 1802, en dom som ledet til langvarig rettslig strid med myndighetene og sikkert bidrog til hans bilde av seg selv som . En polemikk med Nicolai Wergeland 1815–16 innbrakte ham en ny dom, denne gang for injurier.

Som menigmanns forkjemper sanket Sebbelow sterk støtte blant misfornøyde borgere i Kristiansand. Den tvungne sølvskatten var upopulær, og mot dette satte han sitt bankprogram, som han hadde ivret for siden 1815. I korthet gikk det ut på å finansiere Norges Bank med en årlig koppskatt på 2 daler sølv innbetalt i fem år, sammen med frivillige bidrag. Dermed ville grunnfondet økes, og innskyterne skulle straks få sedler i erstatning, slik at en større seddelmasse kom i omløp. I forhold til Wedels deflasjonspolitikk var det et for bedre kreditter og satsing på innenlandsk produksjon, , som Sebbelow selv uttrykte det.

Sebbelow møtte for Kristiansand på Stortinget 1818 og sluttet seg til opposisjonen i det Flor-Hoelske parti, men embetsmannsflertallet sørget for å få ham plassert i Lagtinget for å slippe ham i Odelstinget. Bankprogrammet hadde nå fått form av en konkret plan som ble trykt og spredd, og selv samlet han tilhengerne til en i sitt losji. Nå ble han en yndling for store deler av borgerskapet og den oppvakte bondestand, og oppildnede østlandsbønder reiste krav om bedre lånevilkår og vedtak av bankplanen våren 1818. Om sommeren ble det organisert bondetog mot Stortinget. Der hadde imidlertid planen ikke vunnet tilslutning, selv om man søkte å holde deflasjonen i sjakk ved å utsette innløsningen av sedler i sølv inntil videre.

Mange har bedømt Sebbelows bankplan som et dilettantisk luftslott, men det er ingen grunn til å latterliggjøre den fullstendig. Når statens betalingsevne ble sikret på bekostning av det private næringsliv, skapte det nok etterlengtet finanspolitisk stabilitet for staten, men den økonomiske krisen ble antakelig fordypet for statens innbyggere. Sant nok tok ikke Sebbelow tilstrekkelig hensyn verken til statsgjelden eller til vanskene med å få inn nye skatter. Men den type gjeldsnedskrivning og kredittutvidelse som bankplanen åpnet for, kunne ha gitt de mest utsatte næringer bedre finansielt spillerom og kanskje hindret noen konkurser.

Sebbelows videre karriere var nokså beskjeden. Etter nyvalg i hjembyen 1821 kom han som 2. representant til Stortinget, men på grunn av injuriedommene mot ham ble det nå stilt spørsmål ved hans valgbarhet, og hans mandat ble godkjent mot 22 stemmer. Fremdeles tilhørte han opposisjonen, men opptrådte overraskende beskjedent. I all hemmelighet hadde han nemlig begynt å innynde seg for en god embetsstilling, og det lyktes. Kongen gav ham embetet som krigskommissær for vestre sønnafjelske distrikt, og Sebbelow flyttet til Larvik. Etter å ha møtt på det overordentlige Storting 1822 spilte han senere ingen politisk rolle.

Wincents Sebbelow hadde tre barn, hvorav bare den yngste sønnen, underrettsprokurator Christian August Sebbelow (1805–86), overlevde ham; datteren Margrethe var gift med kaptein Jens Erik Poulson Trampe (1799–1857; sønn av Frederik Christoph greve Trampe, 1779–1832). Sønnen arvet en betydelig formue og stiftet flere store legater, bl.a. for et hjem for ugifte mødre i Christiania, Sebbelows stiftelse, som fortsatt eksisterer (nå familiehjem).

Vinsents blev gift med Justine Margrethe Arctander, datter af Just Nielsen Arctander og Margaretha Edwardsdatter Smyth, den 3 Okt. 1800 i Kristianssand Norge. (Justine Margrethe Arctander blev født den 22 Jul. 1763 i Kristianssand, Norge og døde den 24 Feb. 1826 i Larvik Norge.)